En bakgård
i Oslo er visst dette - og mer vet jeg ikke om bildet.
Det minner meg om da jeg var liten. Etter en lang kjøretur kunne vi endelig parkere bilen utenfor. Så småløp vi (i hvert fall jeg) mot porten. Videre rett frem, gjennom bakgården. Og en tung dør. Der, til venstre; var det felles toeletter for folk i gården.
Opp noen trappetrinn. Fremdeles rett frem. Banke på døra med glass og gardin bak. Vente. Døren ble åpnet, og der sto Bestefar. Verdens beste Bestefar. Jeg var så inderlig glad i ham. Og pleide å løpe på ham, og kaste meg rundt halsen hans.
Han fikk gjerne en gave; et kremmerhus med de lakrisdropsene som han likte så godt.
Bestemor hadde et spisst blikk. Hun var sint, kort og streng. Og effektiv; iblant ryddet hun bort kopper, glass og servise lenge før vi hadde reist oss og skulle dra.
Hun hadde aldri noe fang til oss, knapt en klem. Men hun reddet livet mitt en gang: Da jeg hadde fått et fiskeben i halsen mens vi spiste fiskesuppe. Ingen andre ved bordet reagerte; de fikk det nok ikke med seg. Men Bestemor snudde meg oppned og ristet meg kraftig. Benet kom ut og jeg fikk min normale ansiktsfarge igjen. Jeg var vel 4-5 år.
Som sagt - hun var effektiv.
Ca. 10 år var jeg da først Bestefar, så Bestemor døde. På den tiden fikk ikke unger være med i begravelser.
Bakgården, ja... det var ekko i porten. Søppelkassene sto like innenfor. Der var klessnorer fulle av tøy - om det ikke var søndag, da. Sykler var parkert. Det luktet kaffe og grønnsåpe.
Og det var liksom - svarthvitt. Fargeløst.
Ha en fargerik og fin lørdag, og ta godt vare ^^
